Jeg ruslet nedover en svingete hagesti i slutten av august, omgitt av senger av gule og røde valmuer, hvite Shasta-tusenfryd og ryllik, og la merke til at flankering av hver side av stien var de mest fantastiske hagegrensene jeg noensinne hadde sett. Jeg snakker ikke om metallbøylene malt hvit som du kjøper på Wal-Mart, eller den kjedelige svarte slangen i din landskapsforsyningsbutikk heller. Nei, disse grensene var tydelig konstruert med kjærlighet for å utfylle blomstene de ble parret med og gi skjønnhet fra forsiden til baksiden av hagesengen.
Det var som om en kunstner hadde malt det intrikate landskapet, justert og finjustert maleriet hvert trinn på veien. Til min lykke var det en rustikk hagebenk i tre få meter fra meg slik at jeg kunne sette meg ned og notere. Her er hva jeg oppdaget om å lage iøynefallende blomstergrenser.
Elements of a Flower Garden Border
Naturprodukter kan lage de aller beste grensene. Stien under føttene mine var sammensatt av små elvestein i forskjellige subtile nyanser av blått, grått og rødt mens grensen mellom stien og blomsterbedet var konstruert av store, nesten hvite drivvedstokker. Landskapet så ut til å flyte perfekt fra fjellet til tømmerstokkene til de rustikke plantene som overfylte sengen. Disse drivvedstokkene var ikke helt runde, og de la seg heller ikke flate på hagesengen. Det virket som om jeg gikk nedover sengen til en eldgammel bekk og noe drivved hadde blitt skjøvet til land der blomster, gress og bregner vokste.
Blomsterhagegrenser trenger ikke å være fremtredende. Nedover stien fra hvor jeg satt forsvant drivvedgrensen som hadde fulgt meg fra der den steinete stien begynte. Blomstene som vokste der talte for seg selv; en grense var unødvendig. Hagen var velholdt og enkel med noen få bregner som vokste i skyggen av et lite fikentre. Blå glem-meg-ikke blandet seg med bregnerne, mens noen høyere ornamentale gress skyter opp bak på sengen.
Grensen til blomsterbedet trenger ikke å være begrenset til kanten. Da jeg gikk videre langs stien, forbi fikentreet, begynte grensen å ta form igjen langs stien. Store, oddeformede glatte steiner i forskjellige farger og vaner hadde blitt plassert ikke bare langs stien som nå skrånte opp en bakke, men også i selve hagesengen. En stein som var så stor at du kunne ha piknik på den, hadde blitt droppet rett mellom dagsliljer og iriser, mens flere mindre steiner hadde fått venner med impatiens og stemorsblomst. Rett utover de utålmodige ventet jeg imidlertid en fantastisk overraskelse.
Vann kan gi den beste grensen for alle. Rett rundt neste hjørne, på toppen av den lille bakken, var det en mild foss som sølte over en stor stein, og tok seg nedover bakken like til høyre for elvesteinstien. Det dannet en myk barriere mellom stien og hagesengen og satte virkelig stemning for hele blomsterhagen. En bekk er enkel å lage med elvestein, plast og en pumpe, og så lett å nyte.
Lage din egen hagegrense
Etter å ha forlatt denne blendende blomsterhagen, innså jeg at det ikke ville være vanskelig å gjenskape en slik magisk opplevelse på min egen eiendom.
Først måtte jeg forkaste mine egne forestillinger om hva en tradisjonell blomsterhage grense er og begynne å drømme litt. Hjemme hos oss har vi mange gamle tømmerstokker som er for store til å kaste i peisen, så jeg kuttet noen få opp i tre tommer brede halvmåner og plasserte dem langs hagesengen min.
Deretter la jeg til en stor moset trestamme, omtrent 4 meter lang, som nylig hadde falt i hagen min og la den på siden der det tilfeldigvis bare var et blott sted uten blomster uansett.
I løpet av få uker hadde tømmerrundene begynt å forvitre, og hele blomsterbedet fikk en rustikk sjarm. Jeg la til en hagebenk og et bord som jeg hadde berget ved et hagesalg - det trengte noen negler - og det uformelle landskapet begynte definitivt å ta form.
Å lage en hagegrense som vil gi skjønnhet og intriger til landskapet ditt, er bare å la fantasien din utforske mulighetene!
